OL er over, og det er også vår norske innsats i OL byen

Nå e OL offisielt over, og me vett ikke koss dåkke føle det hjemma i Norge - men me må i grunn si at me syns det er deilig. Me har endelig entra Revelstoke igjen, og følelsen av å komma te en by som ikke er full av folk og som faktisk har ledige parkeringsplassar over alt var ein enorm lettelse. Whistler og OL har vert en opplevelse me aldri komme te å glømma, men det tar på å delta på det stora sirkuset. Nå e skikjøring og forhåpentligvis en mengde pudderdagar i hovedfokus igjen, men først en oppdatering fra lørdagens OL event 30 km klassisk kvinner:

Me stod opp klokka 07.30 og det var to zoombiar som vandra rundt i svimå på parkeringsplassen, før me heiv oss i Teddybear og suste avgårde. Konkurranse begynt 11.30 og me kunne ikke gå glipp av konkurransen for alt i verden. Etter 20 min kjøring var me endelig komt oss ut mot Whistler Olympic Park. Her er arenaene for skihopping og langrenn - men me fikk me beskjed av vaktar at ingen bilar eller parkering var lovt på dessa trakter. Så da hadde me ikke et aent alternativ enn å snu. Me snakka med noen andre vakter og fikk beskjed om at det var muligheter for å parkera på en Lodge som låg mellom Whistler Village og Whistler Olympic Park og det gjorde me for "usle" 30 dollar.I kjellaren på logden skulle teddybear vær så heldig å få tilbringa dagen. Planen vår var å ta bussen fra Parking lot 4 i Whistler Villiage og ut til Olympic Park, siden me hadde fått beskjed at det var einaste muligheten me hadde for å komma oss ut der. Me dobbelsjekka med en bussjåfør, noe me ikke sko ha gjort... han sa me kunne bare hoppa på den såkalla buss nr. 10 og den ville frakta oss ut til Olympic Park. Bussjåføren på buss nr 10 var desverre ikke enig med den beskjeden me hadde fått, og me fikk et slag i trynet. Det var ikke aent å gjør enn å springa alt me orka med, grill og pølser i sekken for å rekka bussen inn mot whistler village igjen. Me var nokså lei av å sitta på buss, og av å springa fram og tilbake - så avgjørelsen nå var enkel. Buss fra the Village eller taxi om det blei for knapt med tid var to stanpunkt me var veldig klare på. Klokka nærmar seg halv 11 på formiddagen og me hadde jysla lyst på et stort Norsk flagg, det er jo ikke kver dag man får heia på det norske langrenns-landslaget. Detta var desverre lettare sagt enn gjort, og med knapp tid var oppgaven ikke lettare. Mange nordmenn e det i OL byen og selvfølgelig var alle store flagg utselt.. så me måtte nøya oss med to usle små flagg-- trudde me. Heldigvis traff me en kjekk nordmann, og Sjømannskirkå blei vår stor redning. June fløy avgårde til kirkå for å henta flagg, mens Caroline sprang i andre retningen for å lokalisera bussen. Når me endelig fikk komt oss ombord på bussen var det fram med tegnestiftar, som me brukte til å uttryka vår sterke nasjonalfølelse. NORWAY med et flott hjerta på hakå blei printa fint inn på fjeså våres. Det heile ente med at me måtte fram med de store flaggå å posa så fint me kunne for noen canadiske borgerar som og skulle få med seg crosscountry på bussen.

Når bussen endelig var komt til WOP, blei me ransaka og fikk smiska oss te å få med ketchupflaskå inn, gikk ferden videre opp mot arenaen. 15 min gåing og me var på plass. Her begynte heia-heia norge rop og skriking til den store gullmedalje. Som de fleste fikk med seg, blei det et intenst løp og Marit Bjørgen ilag med polske Justyna Kowalczyk kniva om seieren. Det ente me sølv, men FOR en prestasjon og et løp. Me hadde gåsehud fra lilletåa til ut fingertuppane.

 

Bjørgen og Johaug i fint driv

  

  

Dronningå

Me like oss i det fina selskap, og kjendisar er hverdagskost i Whistler

Videre fikk me med oss medaljesermonien der et canadisk tv selskap ropte "eyyh norway get down here" - noe me også gjorde. Me fikk et par sekunder of fame på storskjerm og 2 billetar til medalje sermonien og Usher konsert for et par norske sangstrofer og ivrig viftig med norske flagg.

Ansiktsuttryket sie vel sitt?

  

  

Indianerland, vakker og vilt

  

Pølser på grillen må te under lang kjøretur

Som innlegget sa i begynnelsen, er me e endelig tilbake i Revelstoke og imårå bli det etterlengta skikjøring. (whistler/blackcomb fikk me desverre ikke besøkt denna gangen, og den avgjørelsen var basert på lite snø og alt for store folkemengder.)

Avslutter herved med en snødans som blir framført av Sondre Øvregaard